Hvorfor og hvordan ble jeg toppidrettsutøver?
Mange har sikkert lurt på hva i alle dager som får en 32 år gammel tobarnsmor til å si opp jobben for å bli idrettsutøver på fulltid. For det var akkurat det jeg gjorde, faktisk var jeg nesten 33 år gammel da jeg i slutten av august 2022 hadde min siste arbeidsdag som ordinær ansatt. Jeg hadde ikke engang en eneste sponsoravtale i boks da jeg tre måneder tidligere leverte oppsigelsen. Deretter dro jeg ganske umiddelbart 6 uker til Italia for å være sykkelguide, eller i praksis var det 6 ukers treningsleir, for å få en kickstart på det hele. Men det startet jo ikke her, selv om det var da jeg startet å være fulltidsutøver.
Jeg har alltid vært glad i å bevege meg, jeg har en mamma som dro meg med på «10 på topp» fra ganske ung alder. Derfor var jeg lenge mest glad i å gå i fjellet. I tillegg sykler mamma, først og fremst terrengsykling. Det var inspirerende som barn at mamma hadde vunnet klassen sin på ritt, og at hun 10 år på rad hadde klart merket i Birken. Jeg har også en pappa som svømmer tre ganger i uka, og jeg var derfor innom svømmeklubben i 1. klasse. Det varte av uvisse grunner svært kort. Jeg lærte to ting fra de to treningene - rotere en arm fremover samtidig som jeg roterte den andre bakover (på land altså), og å puste på hvert tredje crawl-tak.
Idrettsmessig har jeg bakgrunn i volleyball, som sikkert er overraskende for mange. Jeg elsket volleyball, og selv om jeg begynte så sent som i 8. klasse ble jeg ganske god. Såpass god at jeg var med å vinne NM for jenter 15år, og fikk en innbydelse i posten om å søke WANG Toppidrett (Sandvolleyball) i Oslo, noe som opplevdes helt surrealistisk. Både WANG og idrettslinja opplevdes som for skummelt for meg, så jeg endte i et utdanningsløp til å bli konditor. Av alle ting.
Ung mamma ble jeg også, i en alder av 22 år hadde jeg to nydelige døtre. Det er ikke helt uvanlig at man må bli litt voksen for å skjønne hva man innerst inne ønsker å holde på med. Den rekka kan jeg definitivt stille meg i. Derfor har jeg blitt en skikkelig forkjemper for å tørre å gjøre det man virkelig VIL holde på med, ikke det som kjennes trygt eller det man tror omgivelsene forventer. Jeg prøver så ofte jeg kan å snu spørsmålet hvis jentene mine spør «hva burde jeg gjøre her, mamma?», og utfordre dem til å kjenne i magen hva de egentlig selv VIL.
En gang i 2017 ble jeg gjort oppmerksom på The Arctic Triple sin triatlon i egen hjemby, og det frista umiddelbart! Jeg nevnte det for en tidligere samboer, og fikk beskjed om at «det har ikke du tid til, så det kan du bare glemme!». Det gikk som det måtte gå, samboeren måtte selvfølgelig ut, og triatlon måtte inn triatlon ble det store målet for 2019, jeg meldte meg på Lofoten Triathlon Olympic+ helt på slutten av 2018, og trente litt på egen hånd. Ikke så jeg mørkt på det heller, jeg brukte jo å gå på spinning en gang i uka og jeg kunne puste på hvert tredje crawl-tak. Og fjellet var hjemmebane, løpinga her går nemlig over et fjell. Jeg gleda meg til å prøve triatlon!! Du kan tro hvor skuffet jeg ble når jeg innså at jeg ikke kunne svømme jeg fikk en offisiell tid på 25 minutter og 4 sekunder på ca. 1000m svømming, etter 8 måneder trening! Ikke særlig imponerende, relativt sett. Krampe i leggene fikk jeg også. Innstillingen min var etter noen måneders trening at jeg skulle fortsette med sykling og løping, men den svømminga kunne de der triatletene bare få holde på med.
En måneds tid før konkurransen hadde jeg møtt Jan Hugo, min nåværende mann, og vi trente litt sammen. Jeg hadde uttrykt min misnøye for svømming til ham, men det øret gadd han overhodet ikke høre på. Han hadde holdt på med triatlon i mange år allerede, og kunne se et «talent» i meg. Det sa han selvfølgelig ikke noe om til meg før konkurransen. Uten at jeg helt visste det, så var det NM her i Svolvær i 2019, og jeg hadde meldt meg på i Elite. Flaut, tenkte jeg, men kasta meg i det. Foruten krampe i leggene på svømming så ble det kort fortalt en skikkelig opptur! Det var gøy, det var slitsomt, og jeg følte en enorm mestring! Kom inn som 4. beste dame og nr. 2 i eliteklassen! Det er klart at en sølvmedalje i eliteklassen i NM gir mersmak, det er en «no brainer». Så da var jeg solgt til triatlon, og det var her det på mange måter startet.
Bare en liten uke seinere foreslo Jan Hugo at han kan sette meg i kontakt med sin coach, Marilyn Chychota. Så allerede fra 26. august 2019 hadde jeg coach, og gjett om jeg hadde mye å lære. Jeg har enda ting å lære altså, og flere ting jeg ble fortalt i 2019 gikk rett over hodet på meg. Det begynner å falle på plass nå altså, men det er viktig å fortsatt være nysgjerrig og lærevillig.
De mest grunnleggende tingene jeg måtte lære:
1. Hva rolig trening betyr
2. Pace yourself for the long run
3. Pass på overskuddet
4. Ikke mist motet når fremgangen stagnerer
5. Kontinuitet slår det meste, så aldri utfør en økt på en måte som går ut over den neste
Tilbake til spørsmålet, hvorfor og hvordan ble jeg idrettsutøver?? I idrettssammenheng er jeg gammel og toget burde vært gått for lengst. Men heldigvis har jeg rent kondisjonsmessig alltid bevegd meg. Så jeg hadde et slags grunnlag, og i tillegg er jeg veldig treningsvillig. Ikke i den forstand at det er full gass hele tiden, men jeg er villig til å gjøre treningen rett, selv når det betyr at jeg må vise på Strava at jeg løper «sakte». Og selv om jeg fikk en skikkelig bra opplevelse i NM på hjemmebane, så trenger jeg ikke å reise langt for å få skikkelig juling.
Da er jeg helt avhengig av to ingredienser - å være sta og å ha et positivt hode. Jeg liker ikke å innrømme at jeg er sta, fordi jeg forbinder sta med konflikt, og jeg liker ikke konflikt. Men jeg tror jeg er så mild i møte med folk at «sta» ikke er det første folk tenker i tillegg må man ha evnen til å finne mening og glede i en monoton hverdag. Det er ikke mye fart og spenning her i gården, utover å kjøre nedover bakker på sykkel. En stor del av æren skal også gå til Jan Hugo. Jeg hadde ALDRI sagt opp jobben uten 100% støtte (og et lite dytt). Rent praktisk var jeg tidlig ute med det meste, døtrene mine hadde begynt å bli større, jeg leide ut huset mitt slik at jeg hadde litt inntekter likevel. Jeg har gjort en ærlig innsats i arbeidslivet og vet at jeg får jobb den dagen jeg trenger en vanlig inntekt igjen. For det er ikke til å skyve under en stol at man må være best i verden for å bli rik av idretten. Så jeg holder på så lenge det er økonomisk mulig, og det vet jeg bare et år av gangen. Jeg er prisgitt samarbeidspartnere for å finansiere utstyr, treningsreiser og konkurranser.
I langdistanse triatlon er det ofte en fordel som dame å ha noen år erfaring, i tillegg er det fysisk mulig å forbedre meg selv etter fylte 40. Derfor er målet å holde på minst 5 år til. Overgangen var litt gradvis også, man kan ikke gå fra nybegynner til å trene over 800 timer i året over natta. Så jeg brukte tre år på å bygge kroppen opp til å tåle treningsbelastning samtidig som jeg gradvis gikk fra 100 til 80 til 60 prosent stilling. Helt til jeg sa opp jobben. Så her er jeg living the dream! Ikke uten dårlige dager altså, det er jo ingen tilstander i verden som kan ta vekk alt som kan oppleves negativt. Jeg har jo f.eks. aldri fri i helgene. Det er ikke alltid like gøy å stå opp kl 6 for å svømme kl 7 om morningen, trøtt og tung i kroppen. Jeg har hatt mine timer med iskalde føtter ute på sykkel. Noen dager er pulsen høy og jeg kan ikke løpe eller sykle intervaller slik jeg gjorde i forrige uke. Det er lett å bli demotivert hvis man gir rom til negative tanker. Jeg er heldigvis skikkelig god på å la være akkurat det. Jeg elsker at dette er jobben min, jeg velger å være idrettsutøver 1000 av 1000 ganger hvis jeg får valget.